om å snakke med barna....

Dette har vært en spesiell helg!

Jeg har sett på nyhetssendinger og vært på nettet, og tankene har vandret...

Nyheter går hele tiden på tv og radio, og forferdelige og vonde historier blir fortalt. 

Vi prøver å skåne barna fra mye av det som vises på tv, 

men jeg er sikker på at de får med seg mer enn vi tror. 

Det de garantert får med seg er at mamma og pappa er preget av noe som har skjedd!

Vi har prøvd å snakke med åtteåringen om det som har skjedd, men han tar ikke initiativ selv. 

Jeg er helt sikker på at han tenker på dette, selv om han ikke viser det... 

Hvordan snakker du om dette med barna dine?

Livet er så sårbart. Jeg får nye perspektiv etter noe slikt! På livet, på familie...

Jeg setter så utrolig pris på at jeg får være sammen med de jeg er glad i!

Mine tanker går også til de familiene som har det vondt!

Klem

*oppdatering*

limer inn noen tommelfingerregler som Eli har funnet på barneombudet.no

synes disse var fine, og håper at andre kan dra nytte av disse tipsene også....

*
Vær åpen for barns spørsmål om hva som har skjedd. Det kan være om hvem som kan ha begått en slik grusom handling og hvorfor de gjorde det, og hvilke konsekvenser hendelsen kan få.

Svar ærlig og sannferdig på spørsmålene, men på en måte som er tilpasset barnets alder. Konsentrer svarene om det barnet faktisk spør om. Ikke si ting som er usant for å skjerme barnet, men det er ikke alltid nødvendig å fortelle alt. Det kan være aktuelt og skjerme barn mot sterke bilder i mediene for å motvirke at barn mottar inntrykk de ikke klarer å bearbeide.

Vær oppmerksom på barnas følelsesmessige reaksjoner. De kan bli redde, engstelige, sinte eller triste, og da er det viktig for dem at de voksne forstår hvordan de har det. Unngå å spørre barn om hva de føler. Si heller noe om at du synes barnet virker trist eller engstelig hvis du faktisk synes det, eller snakk litt generelt om hvordan det er naturlig å reagere på en slik hendelse. La dem få anledning til å fortelle om sine føleser hvis de vil, men prøv å unngå å gi dem inntrykk av at de skulle følt mer enn de gjør.

Jo nærmere barnet står de som er rammet, jo mer sannsynlig er det at de har behov for snakke om det. Barn må også få lov til å føle at en dramatisk hendelse ikke angår dem så mye, dersom de ikke kjente noen av de som er berørt.
Barn snakker gjerne om slikt i små porsjoner av gangen. Så tar de kanskje det de har fått vite med seg i leken sin og bearbeider det videre gjennom der. Lek fungerer for barn som språk gjør for voksne. Det er et redskap for å bearbeide og mestre erfaringer. Det er altså ikke noe å bekymre seg over i utgangspunktet at de dramatiske hendelsen dukker opp i barns lek. Tvert i mot, dette er sunt og naturlig.
*

tusen takk for tips Eli!